Biene gjør en livsviktig jobb for planter og mennesker. Nå er disse hårete vegetarianerne i fare.
(Publisert i Klassekampen, 19. juli 2019)
I dag fulgte jeg Kyststien et stykke gjennom Sande i Vestfold. I stadig skiftende omgivelser slynger den seg nedover langs Oslofjorden, noen hundre meter over blankskurte granittsvaberg, en bit langs en kjerrevei, en slingrende høyvannsti opp bratte berg og ned i mørkegrønn edelløvskog. På returen plukket jeg en blomsterbukett av villblomster. En slik stor, gammeldags bukett – med prestekrager, rødkløver, blåklokker og fuglevikke.
En humle kom surrende og slo seg ned i buketten min. Som en passasjer på første klasse, med gratis servering, slo den seg ned i rødkløveren.
FNs naturpanel skriver om humler og andre pollinerende insekter. Om hvordan en rekke studier har registrert nedgang i mangfoldet av pollinatorer, især i det nordvestlige Europa og østlige deler av USA. I Norge er nesten en femtedel av bier og humler utrydningstruet. Endringer i arealbruk antyder at tilsvarende nedgang som vi ser i Europa og Nord-Amerika, også finner sted i Latin-Amerika, Afrika, og Asia.
Naturpanelet skriver om utfordringene dette medfører, siden produksjonen av mer enn 75 prosent av verdens matplanter trenger slik assistanse fra dyr, i hovedsak insekter, for å danne frø. Frukt, bær, mange grønnsaker og nøtter er i hovedsak insektpollinert og kan ikke dyrkes, iallfall ikke i stor skala eller til så lav kostnad som i dag, uten bier og andre bestøvere.
Dersom vi teller kalorier, er det rett nok slik at vi mennesker får størstedelen av energiinntaket vårt fra matplanter som er vindpollinert, som ris og ulike kornslag. Men frukt og bær bidrar med farge, smak og variasjon i kostholdet. Varer som kaffe, kakao og mandler er ettertraktet. Insektpollinerte grøder er også en kilde til vitaminer og mikronæring i vårt kosthold.
Derfor, sier Naturpanelet, kan pollinator-tilbakegangen vi nå ser påvirke menneskers helse, i form av en økning i kostholdsrelaterte sykdommer. Som i deler av Sørøst-Asia, der halvparten av de plantebaserte A-vitaminkildene er avhengig av pollinering fra dyr.
Selvsagt kan vi spise vitaminpiller i stedet, iallfall vi i den rike delen av verden. For bortfallet av insekter og deres pollinator-tjenester har også et rettferdighetsperspektiv. Folk i Laos, der en tredjedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, har ikke samme mulighet som deg til å kompensere for mangel på næringsrike vekster. Mange av nytteplantene som er avhengige av pollinering er dessuten en viktig inntektskilde for bønder, særlig mindre bønder og familieeide gårder i utviklingsland. De gir jobb og inntekt til millioner av mennesker.
Insekter og blomsterplanter har utviklet seg i tospann siden Kritt-tiden, mer enn 100 millioner år tilbake i tid. Først var det bare et hendig sammenfall av begivenheter – en sulten bille på leting etter frokost fant en magnoliablomst med deilig, næringsrikt pollen der inne blant de tykke kronbladene. Samtidig som den jafset i seg både pollen og blomst, festet noe pollen seg på kroppen dens. Billen fløy videre og fant en ny magnoliablomst og voilà – pollenet fra første blomst bestøvet andre blomst og slekters gang var sikret.
Senere kom biene, spesialutviklede flyvende fødselshjelpere for blomsterplanter. Det finnes mange slag bier. På verdensbasis teller biene om lag 20.000 arter. I Norge har vi mer enn 200. Det inkluderer nesten tretti humlearter som lever i samfunn, og sju gjøkhumler. Gjøkhumlene kaprer de førstnevntes reir, og legger egne egg der. Dessuten har vi mer enn 170 villbier som stort sett lever hver for seg, samt vårt eneste seksbeinte norske husdyr, honningbien. Den gir oss honning og bidrar i pollinering, men det er de ville biene som står for mesteparten av pollineringsjobben her til lands.
Biene har et par ting til felles som gjør dem særdeles godt egnet for oppgaven som pollinatorer. For det første: De er hårete. Ikke nok med det, hårene er forgreinet. I forstørrelse minner de nesten om ørsmå fjær, siden hvert hår kan ha mengder av sidegrener. Slik blir det ekstra lett for små pollenkorn å feste seg overalt.
For det andre: Bier er vegetarianere. De lever av pollen og nektar. Også biebarna flaskes opp på en slik diett. Hos villbiene samler hunnen pollen og nektar og knar det sammen til klumper, som plasseres sammen med eggene. Siden biene er helt avhengige av å finne mye pollen og nektar, blir det også mange blomsterbesøk og god pollinering.
Fortsatt er det slik at også andre arter enn bier bidrar i pollinering. Biller, veps, sommerfugl – og ikke minst, fluer. Særlig langt mot nord og høyt til fjells er fluene vesentlige. I varmere land spiller også visse fugl og flaggermus en rolle. Disse andre artene er sjelden like effektive som bier per blomsterbesøk, men til gjengjeld er de mange i sum, og bidrar med andre tilpasninger og flygevaner.
Det tette forholdet mellom bestøvere og blomsterplanter har klare konsekvenser for verdensøkonomien. Naturpanelet anslår verdien av matproduksjonen som avhenger direkte av pollinering til å ligge mellom 235 og 577 milliarder dollar – eller nesten fem ganger et norsk statsbudsjett – hvert år.
Volumet av jordbruksvekster som trenger pollinering er tredoblet de siste 50 årene. Samtidig påpeker Naturpanelet at avlingene ikke øker i samme takt, antagelig fordi trenden for pollinerende insekter går motsatt vei.
Vi mennesker er glad i å se på verden fra vårt snevre perspektiv. Så også når det gjelder pollinerende insekter: Våre nytteplanter, vår matforsyning. Men en kraftig tilbakegang av pollinerende insekter vil ha konsekvenser langt bortenfor åkeren. For det er selvsagt ikke bare de plantene vi kaller nyttige som trenger insekter for å sette frø. Ni av ti ville planter er i samme båt. Nedgang i pollinatorer kan derfor få dominoeffekter i naturen. Det kan endre sammensetningen av planter i økosystemene, og dermed påvirke artene som skulle spist disse plantene, og artene som igjen er avhengige av disse planteeterne.
Også mange trær begunstiges av insektbesøk i blomstene. Selje, rogn, hegg, lind og lønn, for å nevne noen hjemlige slag. Og hvert av disse trærne gir mat eller bosted for tusener av andre arter, som igjen har tusenvis av koblinger til andre arter.
La oss ta et eksempel. Paranøttreet vokser spredt i regnskogene i Sør-Amerika. Det kan bli flere hundre år gammelt og er et stort tre – stammen strekker seg 40 meter til værs. Fra denne høyden kommer, til visse tider av året, treets avkom susende ned mot bakken – i form av en kokosnøtt-lignende kapsel som veier et par kilo. Definitivt ikke noe du ønsker å få i hodet på skogstur.
Men veien fram til dette punktet er en fortelling om både samspill og forspill, om skjønnhet og parfyme, i et trekantdrama som involverer både et tre, en orkidé og et pollinerende insekt. La oss starte med insektet.
De søramerikanske orkidébiene er utrolig vakre. Med sine metallglitrende kropper i blått og grønt er de nærmest som flyvende smykker. Ser du nøye på en hann, vil du se at han har en snodig struktur på bakbeina, en slags trekantet beholder formet av beinplatene. En parfymeflakong, i praksis. Orkidébiehanner samler nemlig på godlukt – de flyr mellom bestemte orkideer og samler duftende oljer. I samme slengen pollineres planten.
Forskerne tror at denne parfymeinnsamlingen er nødvendig for å tiltrekke orkidébie-hunner. Slik blir det paring og nye orkidébier. Men disse biene bidrar ikke bare til pollinering av orkideer. Hunnen har helt andre jaktmarker. Hun vil ha nektar fra paranøttblomsten. Den er lukket med et slags lokk, og orkidébiehunnen er den eneste som klarer å klemme seg forbi og inn i blomsten. Det betyr mat for henne og pollinering for paranøtten.
På grunn av dette finurlige samspillet lar det seg ikke gjøre å dyrke paranøtter i plantasjer. De høstes i intakte regnskoger, der orkideer og trær finnes side om side. Mesteparten produseres i Bolivia, der høsting og eksport av paranøtter er en bærebjelke i økonomien.
I forfjor gikk prisen på paranøtter rett til værs. Tørke i Amazonas, sammen med økt fokus på paranøtten som «supermat», førte til prisøkning på over 60 prosent. Samtidig tikker det inn studier som viser at de skoglevende orkidébiene er på retur flere steder i Sør-Amerika. Det er disse artene som er mest sensitive for menneskelig påvirkning – i form av hogst og oppstykking av regnskogen. I en undersøkelse fra østlige Brasil hadde bestandene av disse artene blitt redusert til det halve på tolv år.
Humlen som landet i blomsterbuketten min ble med hele veien hjem til sommerhuset vi låner. Den jobbet seg gjennom kløver, rødknapp og prestekrage, før den slo seg til ro i en tiriltunge. Kanskje trodde den at den var havnet i en vill og variert blomstereng, av det slaget som var vanlig før.
Bare her rundt Oslofjorden har opp mot halvparten av de blomsterrike arealene forsvunnet siden 1940-tallet. De har blitt byttet ut med monokulturer, gressplener og kjøpesentre. Skal vi sikre levelige kår for våre flyvende venner – og dermed også tjenestene biene og andre insekter gir oss – må vi gjøre mer for å bevare naturen de er så avhengige av.
Av Anne Sverdrup-Thygeson, professor ved NMBU og forfatter av sakprosa om insekter og natur, for barn og voksne