Hersens småkryp!

Av Anne Sverdrup-Thygeson

honningbie
honningbieFoto: Jon Sullivan, Public Domain, via Wikimedia

Vi står ikke på kjempers skuldre – men på ryggskjoldene til trillioner av insekter.  
(Publisert i Klassekampens Naturligvis-spalte, 14. desember 2018)

Du trodde kanskje vi var kvitt dem nå – på denne tiden da snøen laver og engler daler? Ingen irriterende veps rundt maten. Ingen kløende myggstikk. Selv bananfluene på kjøkkenet ser ut til å ha tatt kvelden. Ah, en deilig tid uten insekter. Kanskje kan vi glemme skrekkscenarioene en liten stund? Som at intensiv arealbruk i Tyskland har redusert antallet flygende insekter, målt som vekt, til bare en fjerdedel av hva den var for 30 år siden. Eller at undersøkelser fra karibisk tropeskog forteller oss om klimaendringer og komplett krasj i insektantall, med reduksjoner ned til under en tiendedel av tidligere nivå. Med ditto dramatiske konsekvenser også for insektetende fugl, frosk og øgler.

For nå er det advent og snart jul, og vi klarer oss da aldeles utmerket uten småkryp. Eller?

Siden det er både vondt og vanskelig å fatte det store perspektivet i artskrisen, la oss ta noen julenære ting: Julekonfekt, julemarsipan, julenøtter og juleøl.

Jeg vet ikke om du har delfiakake blant dine sju slag, men jeg er ganske sikkert på at du spiser sjokolade i løpet av jula. Den lages av kakaobønner, og kakaobønner dannes når de hvite, skjøre kakaoblomstene blir krysspollinert – altså når noen bringer pollen fra én blomst til en annen, på et annet tre. Denne noen er et insekt. En liten knott som har gitt opp blodtørstige vaner og i stedet tilbringer sine tilmålte timer på kloden med å suse rundt, tungt lastet, mellom kortlivede kakaoblomster. Det er et tøft liv, og vi mennesker hjelper ikke akkurat til. Klimaendringer og økt plantasjedrift gjør at myggen strever, for den er avhengig av skygge og høy luftfuktighet for å klare seg.

Andre steder forsøker vi mennesker å bøte på de negative konsekvensene av vår intensive arealbruk ved å sette inn flygende husdyr; honningbier. I California står mandeltrærne på rekke og rad, og dekker et område på størrelse med Østfold. De modne mandlene ligger først på bakken for å tørke, før de samles inn av en støvsugermaskin. Både tørking og oppsuging fungerer best dersom det kun er hardpakket jord mellom mandeltrærne. Og med svart, bar jord så langt øyet kan se, kan ikke naturlige blomsterbestøvere overleve sesongen. Dermed er det ingen til stede for å pollinere mandeltrærne de korte ukene de blomstrer. Med mindre man frakter inn bikuber fra nær og fjern. Din julemarsipan er derfor avhengig av at én million bikuber kjøres på spesiallagde lastebiler til mandelplantasjene, i en slags årlig insektversjon av Trident Juncture.

I julens nøttefat finner du de store som er umulige å knekke. Paranøtter. I motsetning til mandler kommer paranøttene slett ikke fra plantasjer – de er faktisk umulig å dyrke. For paranøtt-treet får bare fram nøtter når det står i en uforstyrret regnskog. Blant annet på grunn av et komplisert samliv med et insekt; orkidébien. Hanner av orkidébier trenger bestemte orkidéarter som vokser i regnskogen. Her samler de duftstoffer som de blander til sin egen parfyme. Med duft lokker de hunnene til seg, slik at slekten kan føres videre. Hunnenes jobb er å pollinere paranøtt-blomstene. Og selv om du sikkert kan klare deg uten disse nøttene i jula, er paranøtter vesentlig for folk i Brasil, som mat og som inntektskilde. Langsiktig høsting av paranøtter er også et bærekraftig alternativ til kortsiktig gevinst av hogst.

Og det stopper ikke der. Juleølen, gløggen og den gode vinen til maten har faktisk også noe med insekter å gjøre. For hvor lever gjærsoppen vi bruker til å lage øl og vin, om vinteren? Du gjetter det aldri: Den overlever vinteren i tarmene til sosiale veps, som vår stikkeveps. Ja, den samme som du forbanner om sommeren.

Men dette er bare detaljene. Om vi zoomer ut, trer bildet tydelig fram: Vi mennesker er avhengig av småkrypene for å leve. Det handler ikke om julemat, men om verden slik vi kjenner den. Pollinering av ville planter og matplanter, resirkulering av døde planter og dyr, matkilde for fugl og fisk og frosk og flaggermus. Og mye mer. Insekter har en fot med i spillet i de fleste prosesser i naturen, og siden vi teller dem i trillioner, er det opplagt at deres innsats er avgjørende.

Derfor må våre politikere ta konsekvensen av all kunnskap om artskræsj og klimakrise som er presentert så gnistrende klart, på høstens partsmøte om biologisk mangfold i Egypt og på det pågående klimatoppmøtet i Polen. Vi har nok å ta fatt på: Tilstrekkelig vern av norsk natur, mindre intensiv arealbruk og naturkompetanse i kommunene er tre gode steder å starte.

For vi mennesker står ikke på skuldrene til kjemper. Vi står på ryggskjoldene til trillioner av små insekter, som sammen med klodens øvrige skjulte artsmangfold utgjør hele vårt livsgrunnlag.

Av Anne Sverdrup-Thygeson, professor ved NMBU og forfatter av sakprosa om insekter og natur, for barn og voksne

Publisert - Oppdatert

Del på