Meny
Temasider
Hule eiker og artsmangfold

Hule eiker

Eik som treslag og som levested

Hule eiker og artsmangfold

Eiketre på jorde

Store, gamle eiketrær er både vakre og viktige.

Foto
Anne Sverdrup-Thygeson

I Norge har vi to viltvoksende arter av eik. Sommereik (Quercus robur) har størst utbredelse, er noe mer hardfør og finnes spredt på Østlandet og langs kysten nordover til Møre og Romsdal. Vintereika (Quercus petraea) tåler innlandsklima dårlig og vokser i kyststrøk fra Nesodden til Sula i Møre og Romsdal.  Der sommereika har kort bladstilk, men lang nøttestilk, er vintereika motsatt, med lang bladstilk, men kort nøttestilk. Formen på bladene er også forskjellig. Sommereika har blader med bladører ved grunnen, mens vintereika har kileformet grunn. Hos vintereika ender alle hovednervene i bladlappene, mens noen nerver på sommereika også ender i buktene mellom bladlappene. Navnet vintereik henspeiler på det visne lauvet som ofte blir sittende på utover vinteren. Artene kan krysse seg og mellomformer er vanlige, så det er ikke alltid like lett å se forskjell.

Eika kan bli svært gammel. Både hardt virke, dyptgående røtter og garvesyre som beskytter mot soppangrep kan være årsaker til dette. Eika kan vokse vital og frisk i iallfall 300 år, deretter kan den leve i minst 300 år til mens den gradvis svekkes av råte, og så i beste fall stå ytterligere 300 år til som halvdød eller død stamme. Derav kommer det folkelige uttrykket med at ”eika vokser i 500 år og dør i 500 år”.

I løpet av eikas lange levetid oppstår en hel rekke viktige levesteder eller nisjer på og i treet. Det utvikles en stabil, grov, oppsprukken bark som holder godt på fuktighet, og der mikroklima kan variere meget innenfor bare noen centimeters avstand.  Mange spesialiserte lav trives her. I trekronen hos eik finnes døde grener, som byr på levesteder for mange sopp- og insektarter som er knyttet til eika. Sopp som oksetungesopp (Fistulina hepatica) og svovelkjuke (Laetiporus sulphureus) angriper sår i barken, f.eks. etter greinbrekk, og langsomt danner råtesoppene et hulrom inni eika. I hulrommet dannes rødmuld, som er en blanding av råtten ved, sopphyfer, rester av fuglereir, vepsebol og døde insekter. Til sammen danner dette et svært næringsrikt substrat som er svært viktige for mange rødlistete insekter, som attpåtil befinner seg på et beskyttet sted - skjermet både mot vær og vind, og mot forstyrrelse fra dyr som ikke kan fly eller klatre.

De mange nisjene i eika gjør at mange andre arter lever i eller på eik. I følge flere kilder er eik det treslag i Skandinavia som har flest arter knyttet til seg, kanskje så mye som 1500. Noen av disse artene er generalister som også kan finnes tilknyttet andre treslag, men mange er spesialister på eik, og har en fragmentert og fåtallig forekomst i hele Europa. I Norge er mange eikespesialister regnet som utrydningstruet. Senere i denne artikkelen skal vi gi eksempler på slike arter fra en rekke ulike grupper som sopp, lav og insekter, og vise hvorfor det er så viktig å ta vare på de siste grove, hule eikene som finnes i Norge.

Utbredelsen av grove og hule eiketrær

Hva vet vi så om utbredelsen av grove, hule eiketrær i Europa og i Norge?  Det som er sikkert, er at arealer med gammel skog og antallet gamle trær går tilbake over hele Europa. Det er estimert at mindre enn 2 % av den opprinnelige gamle løvskogen er igjen i Europa, og at gamle, grove trær er under press fra nedbygging og effektivisering i by- og jordbrukslandskapet.

Sverige er et av de landene som har flest grove løvtrær igjen. Her har man gjennomført flere inventeringer av grove og gamle trær i nyere tid, og det anslås at det kan finnes så mye som 80 000 grove eiker (diameter i brysthøyde >1 m) i Sverige totalt. Likevel er dette bare en liten del av alle hule eiker som fantes i Sverige tidlig på 1800-tallet. Midt på 1500-tallet forbød nemlig den svenske kongen Gustav Vasa avvirkning av eik, fordi eik var en viktig ressurs for den svenske marinen. 300 år senere fantes det svært mange gamle, grove eiker i Sverige. Blant bøndene var disse trærne lite populære. Eikas vide kroner skygget for beitemarken og reduserte produksjonen. Dessuten ble trærne et symbol på bøndenes manglende frihet. Da forbudet ble opphevet midt på 1800-tallet ble derfor mange grove eiker hogget ned på få år. De eikene som i dag finnes i Sverige, står ofte på eiendommer som tilhørte kirken eller adelen.

I Norge er nok eikas historie en ganske annen. De store adelsgodsene har vært få i Norge, og klimaet har dessuten begrenset eikas utbredelse innover i de flate jordbruksbygdene på Østlandet og i Trøndelag. Eikehager slik man finner dem i Sør-Sverige har derfor neppe vært vanlig i Norge. Derimot har Sørlandet huset storvokst eikeskog, men denne ble kraftig redusert allerede på 1600-tallet i forbindelse med skipsbyggingen. I dag finner vi grove, hule eiker spredt i skog og i kulturlandskapet i Norge.  Det finnes ingen oversikt over hvor mange grove eiker vi har i Norge, men i Nasjonalt Program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold arbeider vi med å sammenstille den kunnskapen som finnes om grov eik.

Det finnes flere kilder til slik informasjon i Norge.  Prosjektet Miljøregistrering i Skog (MiS) er et registreringsverktøy for miljøverdier i skog. I forbindelse med feltarbeid for skogbrukstakst avgrenses også 12 viktige livsmiljø for biologisk mangfold i skog, og ett av disse er hule lauvtrær. Det er å håpe at denne informasjonen på litt sikt kan brukes til å finne fram til grove, hule eiker i skog. Der det finnes grove, gjerne hule eiketrær i kulturlandskapet vil de ofte være fanget opp gjennom kommunenes Naturtyperegistrering, og gjenfinnes som Utvalgt Naturtype Hule eiker i Naturbase. Det finnes også mye viktig og nyttig lokalkunnskap om slike trær, både hvor man finner dem og om deres historie.

Forvaltning av eik – utfordringer og forslag til løsninger

En av de største utfordringene for det rike mangfoldet knyttet til eik, er at gamle, hule eikekjemper ofte må vike i konkurranse med andre interesser. I jordbrukslandskapet ofres åkerholmer med solitære trær, alleer og kantsoner i jakten på intensiv og mer effektiv drift. I byområder er et gammelt tre oftest lite verdt når utbygging og urbanisering krever areal. Ofte overdrives faren for at en død gren skal kunne falle ned og utgjøre en helserisiko, med det resultat at hele eika kappes ned ”for sikkerhets skyld”.   

Selv ikke i skogen er hule eikekjemper trygge. Selv om slike trær blir registrert som et viktig livsmiljø i opplegget for Miljøregistrering i skog og sjelden vil bli felt, er det en utfordring at skogen i Norge stadig blir tettere. Mange av eikekjempene i utmarka har tidligere stått i skog som var preget av husdyr på beite, med et halvåpent preg. Nå er utmarksbeite i skog lite utbredt, og generelt foregår det en fortetting av norsk skog. Dette medfører at gamle eiker mange steder skygges ut av busker og trær. Dette er uheldig av to grunner. For det første er flere av de rødlistete artene tilknytta eik avhengig av at eika står soleksponert. Ikke minst gjelder det mange insekter, som er begrenset av nettopp temperatur. For det andre påvirkes eiketreets overlevelse av slik kraftig konkurranse fra andre trær og busker tett inntil.

Et av de viktigste tiltakene som bør gjennomføres for våre resterende gamle og hule eiker er derfor forsiktig fristilling av eikekjemper som har blitt skygget ut. Dersom det er svært tett rundt eikene, bør fristillingen skje gradvis, fordelt over flere år.

Dernest er det viktig å tenke på rekruttering av nye eikekjemper. I områder med mange gamle, hule eiker, bør det utarbeides konkrete forvaltningsplaner som sørger for at yngre eik ivaretas slik at de på sikt kan utvikle seg til grove, hule trær. Dette gjelder spesielt i kulturlandskapet. Mange steder vet vi at det er stor mangel på ”halvgamle” eiker, og det haster å planlegge tiltak for å hindre en framtidig flaskehals for artene som er tilknyttet eikekjemper.

Noen ganger kan det være nødvendig å skjøtte selve eiketreet, ikke bare omgivelsene. Særlig på Vestlandet har mange eiker tidligere blitt styvet (grener kappet av til dyrefôr etc.), og har utviklet en kort, tykk stamme. Når slike trær blir stående i mange år uten at styvingen opprettholdes, blir de mer ”topptunge” og mindre stormsterke og det kan være hensiktsmessig å gjenoppta en forsiktig styving som skjøtselstiltak for å forlenge treets levetid.

I parker og andre steder der folk ferdes blir det ofte hevdet at det er en sikkerhetsrisiko forbundet med trær med råte og døde grener. Dersom dette er reelt, er det viktig at man prøver ut andre løsninger enn å fjerne alt av døde grener, fylle råtehull med sement – eller enda verre: kappe treet. Støttende stolper og bånd, eller et gjerde rundt treet kan være alternativer.

Det er viktig at nedfalne eller avkappete grener i størst mulig grad får ligge. Mange arter, også rødlistete, er knyttet til liggende død ved av eik. Dersom det ikke er praktisk å la grenene ligge ved treet, f.eks. i en park, kan de samles i et ”død ved deponi”. I mange svenske byer finnes slike deponier der kvister og grener av særlig edelløvtrær samles, for å gi utviklingsmuligheter til arter som lever i disse substratene. Man bør unngå at avkappet eikevirke blir liggende åpent over sommeren for så å bli brent som ved eller fliset når vinteren kommer – rødlistete arter som har lagt egg og har larveutvikling i eikesubstratet vil da gå rett på peisen! Skal eikestokker gå til ved, bør de tørke et par sesonger først – da er de fleste kambielevende, eikespesialiserte artene ferdige med sin utvikling.

For å kunne drive god forvaltning av gammel eik og eikeskog, må vi ha god kunnskap om hvor vi finner grove eikekjemper og gammel eikeskog. Derfor trenger vi god kartlegging og systematisk overvåking av disse habitatene framover.

Hule eiker – en utvalgt naturtype

Med den nye naturmangfoldloven har hule eiketrær fått en spesiell juridisk status. Hule eiker er en av Norges fem «utvalgte naturtyper». Denne betegnelsen brukes om naturtyper som er på tilbakegang og som er levested for sjeldne arter.

Etter loven omfatter «utvalgt naturtype hul eik» både middels store eik (mer enn 95 cm i omkrets i brysthøyde) med en synlig åpning inn til et hulrom, samt alle store eiker (omkrets mer enn to meter), enten man ser hulrom eller ei. De største eikene er ofte hule selv om vi ikke ser det. De har dessuten andre særegenheter som gir grunnlag for det usedvanlig rike og særegne tilhørende mangfoldet av insekter, sopp og lav.

En utvalgt naturtype er særskilt sikret etter naturmangfoldloven. Det er derfor ekstra viktig at vi vet hvordan vi best kan passe på dette spesielle levestedet.  Vi vet at mange av de grove, gamle eiketrærne vokste fram i et åpent jordbrukslandskap, og trives best når de får fortsette å stå fritt og soleksponert. Og det er bare noen tusentalls slike store eiker, med hulrom og mye vedmuld, igjen i kulturlandskapet vårt. Vi vet også at mange av artene tilknyttet eika liker sol og varme, og det er vist at åpenhet rundt gamle hule eiker gjør at flere av de utrydningstruede insektartene trives.

Konklusjon

En rekke rødlistearter blant både insekter, lav og sopp er knyttet til eik. Samtidig vet vi at bare noen få prosent av skogarealet i Norge utgjøres av eik, og sett i forhold til eikas begrensede utbredelse, er derfor eik et meget viktig treslag for artsmangfoldet. Det er viktig at vi både tar godt vare på de gamle, grove eikekjempene vi har, fristiller innegrodde og utskyggete eiker som har vokst fram i åpne landskap, og starter opp et arbeid med å sørge for arvtagere til nåtidens store, hule eiketrær.

I prosjektet "Hule eiker og artsmangfold: Kartlegging og overvåking (ARKO)" (en del av ARKO-prosjektet, som igjen ligger under ‘Nasjonalt Program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold’) har vi arbeidet med å kartlegge og utvikle et overvåkingsopplegg for gamle, hule eiker, som vi håper vil bli fulgt opp framover. Også gjennom kommunenes oppfølging av hul eik som utvalgt naturtype gjøres det tiltak som skal sikre at det rike artsmangfoldet tilknyttet gammel eik og eikeskog ivaretas for framtiden.

Published 28. juli 2016 - 11:46 - Updated 1. desember 2016 - 9:02