Bærekraftsmålene kan ikke løses hver for seg

Først publisert i Morgenbladet den 21.09.2021

I 1987 gikk Gro Harlem Brundtland på talerstolen i FNs hovedkvarter i New York og presenterte rapporten Vår felles fremtid. Rapporten satte begrepet «bærekraftig utvikling» på den internasjonale dagsorden. Likevel gikk det tre tiår før verdenssamfunnet konkretiserte begrepet i form av de 17 ikonene som utgjør FNs bærekraftsmål.

Bærekraftsmålene er blitt en politisk suksess som ingen kan ignorere. Alle jobber på en eller annen måte med å nå bærekraftsmålene med de ressurser og evner de har. Det gjør de rett i, for bærekraftsmålene vil være på dagsorden i alle fall frem til 2030.

Det er imidlertid et problem her: frykten for at noen (eller noe) taper på en bærekraftig utvikling. Hvordan kan vi nå klimamålene når enkelte land og regioner ønsker å bruke sine reserver av olje, kull og gass? Hvordan bevarer vi det biologiske mangfoldet når det skaper arbeidsplasser og (bedrifts)økonomiske verdier å bygge ned natur? Og hvordan reduserer vi ulikheter når utviklingen mot mer ulikhet kan virke som en naturlov og rike land, bedrifter og enkeltpersoner tilsynelatende har alt å tape på en utjevning? Å satse på en bærekraftig utvikling er dermed ikke nødvendigvis en vinn-vinn-situasjon.

Alle som jobber for å nå bærekraftsmålene, vil fort finne ut at Brundtland var inne på noe da hun skrev at «alt henger sammen med alt». Når alt henger sammen med alt, er det jammen ikke godt å vite hvor man skal begynne. Vindkraft kan være en klimaløsning, men reduserer det mulighetene for å bevare det biologiske mangfoldet? Miljøavgifter er trolig bra for både klima og biologisk mangfold, men forstørrer de ulikhetene?

Løsningen på problemet er at verden må gjennom fire grunnleggende omstillinger av hvordan vi organiserer samfunnene våre, og hvordan vi tenker om bærekraft.

Den første handler om universell utdanning. Grunnleggende utdanning løfter mennesker verden over ut av fattigdom og nød. Tilgang på høyere utdanning gjør det mulig å ta det neste steget på stigen. Mange studier viser at tilgang på utdanning virker positivt inn på levealder, helse, muligheter for jobb og kontroll over eget liv. Ikke minst er tilgang på utdanning for jenter et viktig ledd i det internasjonale likestillingsarbeidet. Tilgang på utdanning har hjulpet Norge og andre rike land ut av fattigdom og elendighet. Alle må nå få den samme sjansen.

Den andre handler om endringer i energisystemet. Verden har i flere hundre år basert velstand og vekst på rikelig forbruk av fossile energikilder. Først kull og deretter råolje og naturgass. Disse energikildene er så tett sammenvevet med nær sagt alle deler av samfunnet at det er vanskelig å se for seg at vi klarer oss uten dem. Det må vi imidlertid skal vi tro FNs klimapanel, som stadig blir mer bekymret.

Helt sentralt i en slik omstilling er en global avkarbonisering av elektrisitetsproduksjonen. Vi må produsere elektrisitet uten utslipp av klimagasser, for eksempel fra fornybare energikilder som vann, vind, sol, dyp jordvarme og bioenergi, fra kjernekraftverk eller samle inn og lagre utslipp fra fossile kraftverk.

Den tredje handler om å sikre det biologiske mangfoldet. FNs naturpanel la våren 2019 frem sin første hovedrapport om naturens tilstand. Konklusjonene og anbefalingene er like krystallklare som de er urovekkende: Det biologiske mangfoldet er sterkt truet.

Her må vi bevare mer natur. Den amerikanske biologen Edward O. Wilson mener at vi bør bevare halvparten av jordklodens areal for å redde det biologiske mangfoldet, og dermed også oss selv. Vi trenger flere nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater uten veier, kraftlinjer og jernbanelinjer.

Vi må også restaurere eller reparere natur. Et eksempel på slik restaurering er Hjerkinn-skytefeltet på Dovrefjell. Rundt 20 år etter at restaureringen startet i 1999, er naturen i ferd med å ta området tilbake. Forsvarsbygg, som var ansvarlig for restaureringen, oppsummere det slik: «Norgeshistoriens største naturrestaurering er fullført. Takk for lånet, Dovrefjell!»

Norge har langt på vei gjennomført de to første omstillingene, men her står vi overfor en stor oppgave.

Den fjerde er kanskje den viktigste, og den vanskeligste: Vi må ville disse omstillingene. Vi har alle en moralsk kraft som bygger på en «følelse av bærekraft», eller en følelse av hva som ikke er bærekraftig. Vi føler at fattigdom, urettferdig og ødeleggelse av natur og andre levende veseners livsbetingelser er feil. Og vi føler det er feil å ikke tenke på våre etterkommere. Å vekke denne følelsen er en forutsetning for å nå bærekraftsmålene.

Å vekke en følelse høres kanskje ikke ut som et særlig kraftfullt verktøy. Historien viser imidlertid at dette er et kraftfullt verktøy. Tenk bare på avskaffelsen av slaveriet i USA og det britiske imperiet, opphevelsen av apartheidregimet i Sør-Afrika og gjennomslaget for kvinnebevegelsen i store deler av verden. Endringer skjedde fordi mange nok følte at noe var feil.

Som om ikke disse fire omstillingene er nok, ligger det et viktig premiss til grunn: Ingen skal falle utenfor. Omstillinger som medfører at noen ikke blir inkludert i viktige beslutninger som angår dem, er ikke i tråd med bærekraftens idé. Omstillinger som ikke tar hensyn til en rettferdig fordeling av goder og byrder, bryter med alt det bærekraft står for.

Det er ingen tvil om at disse omstillingene og premisset de bygger på, er krevende. Belønningen er at verdenssamfunnet kan nå de 17 ambisiøse bærekraftsmålene.