Et nytt Taliban for et nytt Afghanistan?

Tjue år etter at vestlige styrker invaderte Afghanistan i kjølvannet av 11. september-angrepene, har Kabul falt. Myndighetene er overrasket over hvor raskt Taliban har rykket frem gjennom Afghanistan etter de amerikanske styrkenes tilbaketrekning. Mange mener at amerikanernes kunngjøring om at de ville trekke tilbake styrkene sine, etterfulgt av en tilsvarende kunngjøring fra NATO, gav støtet til Talibans kampanje for å utvide sin innflytelse. Til og med de stridende selv er overrasket over tempoet, ifølge en ny videokunngjøring fra lederen for Talibans politiske kontor.  

Internasjonale diplomater og tjenestepersonell ble tilsynelatende tatt på sengen, og ble evakuert med militærhelikoptre i all hast. Afghanere forsøker også desperat å komme seg om bord på fly ut av landet, drevet av fryken for en uviss fremtid preget av flere restriksjoner og mer vold. 

Plutselig står afghanerne igjen overfor en fremtid totalt dominert av Taliban. Men Taliban sier at det er annerledes denne gangen. 

Forskjeller mellom Talibans maktovertakelser i 1996 og 2021 

Et annet Taliban?
Selv om ideologien og den militære tilnærmingen er den samme, har Taliban fått mye internasjonal oppmerksomhet de siste årene, og de har til hensikt å fortsette med å ta del i verdenssamfunnet. Både Kina og Russland har allerede signalisert at de vil samarbeide med Taliban-regjeringen – og flere vil følge deres eksempel, om enn litt mer tilbakeholdent. 

Rykter verserer om at en våpenhvile kan bli tilbudt som motytelse for bistand og utviklingshjelp. I tillegg har FN hatt det enklere i forhandlinger med Taliban om videreføring av deler av FN-operasjonene i landet. I motsetning til tidligere, oppmuntres nå banker, butikker og universiteter til å gjenåpne. I skrivende stund foreligger det offentlige kunngjøringer som oppmuntrer kvinner til å vende tilbake til arbeidet, det være seg innenfor media, utdanning, helse eller på andre felt. Talibans standpunkt når det gjelder behandling av kvinner og problemstillinger knyttet til menneskerettigheter ser imidlertid ut til bevisst å være vage. Det vises til «rammeverk og retningslinjer», men det er uklart hva disse er.  

Mangel på samlet opposisjon
Tilbaketrekningen av de amerikanske styrkene og NATO-styrkene skapte strategiske tomrom i de overbelastede nasjonale afghanske forsvars- og sikkerhetsstyrkene.  Begrenset luftstøtte og etterretningsdeling satte de afghanske styrkene i en utsatt og sårbar stilling. Til slutt var det den nasjonale ledelsen, splittet av egeninteresser, som brøt ned kampmoralen til de nasjonale afghanske forsvars- og sikkerhetsstyrkene.  

For veletablerte afghanske maktpersoner (som Mujahedin-ledere som ble krigsherrer, medlemmer av den politiske eliten og innflytelsesrike landeiere) er slagmarken byttet ut med et forhandlingsbord. Ressursene disse maktpersonene har opparbeidet seg siden 2001, var en avgjørende faktor for hvordan de valgte å forholde seg til et Taliban på fremmarsj. Dette har ført til mindre ødeleggelse av infrastruktur og mindre blodsutgytelse enn forrige gang Taliban inntok Kabul.  

Det som ikke er klart ennå, er hvilken rolle krigsherrene vil spille i en ny Taliban-regjering. Kan de opprettholde sine tilhengeres lojalitet hvis de helt eller delvis får beholde sin tradisjonelle innflytelse og kontroll? Enkelte av disse tilhengerne vendte seg mot Taliban etter å ha følt seg latt i stikken av sine ledere, som var motvillige til å gå i strid på den måten de hadde gjort tidligere. Denne motviljen ble av mange sett på som et svakhetstegn.  

Et progressivt Afghanistan? 
Landet har gjennomgått en sosial transformasjon gjennom de siste tjue årene. En stor andel av befolkningen har aldri opplevd et Taliban-regime. Landet har bedre tilgang til kunnskap og verden utenfor enn noen gang tidligere. Afghanistan har hatt kulturell, økonomisk og sosial fremgang, blant annet med flere rettigheter for kvinner og større ytringsfrihet. Den afghanske befolkningen vil ikke gi slipp på disse godene uten videre. Tilsynelatende er det mulig å forhandle om noen av disse tingene med Taliban, som ser ut til å ønske et mer imøtekommende styresett denne gangen. En ung og proaktiv befolkning som er vant til åpent å kunne gi uttrykk for kritikk, og som bruker sosiale medier til å overvåke og melde fra om misbruk og urett, er noe Taliban vil måtte godta og lære seg å leve med. Taliban må nå styre vel vitende om at millioner av mennesker, både i og utenfor Afghanistan, vil følge alt de gjør med argusøyne.  

Veien videre under en ny Taliban-regjering  

Taliban ser ut til å være i gang med å etablere en fullverdig regjering. De har intet ønske om å etablere en midlertidig administrasjon, noe som har vært foreslått og drøftet på flere møter under fredsforhandlingene i Doha i slutten av 2020 og starten av 2021. De er for øyeblikket i dialog med høytstående afghanske politiske aktører for å komme frem til en avtale og sørge for symbolske tillitsbyggende tiltak med sikte på å skape en balanse som er akseptabel for verdenssamfunnet samtidig som de holder seg innenfor Sharia-retningslinjene.  

Gitt at Taliban ikke er én samstemt gruppe, er den største bekymringen hvor lang tid det vil ta før intern rivalisering og ulike syn på styresett skaper splittelse og ulike fraksjoner begynner å handle uavhengig av Kabul. Hvor trygge vil minoriteter være under Taliban-styre? Vil det gjelde svært ulike regler for by og land?  

Uansett hvilken form den nye regjeringen får, vil et teknokratisk element stå for den daglige driften av landet. Det vil bli departementer med offentlige tjenestemenn – men hvilken rolle vil nasjonale og internasjonale frivillige organisasjoner (NGO-er) ha? Så langt ber Taliban om detaljer om ansatte og aktiviteter. I skrivende stund har det ikke blitt rapportert om noen forsøk på å stoppe arbeid som pågår i landet. Vi har snakket med lederne for flere frivillige organisasjoner og samfunnsorganisasjoner (uregistrerte selvhjelpsgrupper som er opprettet av lokalsamfunnene selv). Samtlige av dem er tilsynelatende forsiktige i sin innledende omgang med Taliban, men har fått beskjed om å fortsette som før, også med hensyn til kvinnelige ansatte. Dette er ikke så overraskende i samtale med frivillige organisasjoner som har arbeidet i Taliban-kontrollerte områder i årevis – det finnes allerede en modell for å etablere fungerende relasjoner med en Taliban-styringsstruktur og opprettholde evnen til å gi humanitær bistand og arbeide mot komplekse utviklingsmål.  

Situasjonen i Afghanistan vil bli fulgt nøye de neste månedene, og mye avhenger av hva Taliban gjør med makten.  Klarer de å opprettholde strøm- og vannforsyningen? Kan befolkningen begynne å frigjøre seg fra frykten for undertrykkelse? Vil Taliban kunne oppnå en viss grad av tillit fra verdenssamfunnet og oppnå den legitimiteten de ønsker? Vil verdenssamfunnet være villig til å gå i en meningsfull dialog med den kommende Taliban-regjeringen? Og i det store bildet – vil den raske Taliban-seieren i Afghanistan inspirere andre ekstremist- og opprørsbevegelser til fornyet innsats andre steder?  

Translated from the original article published in English in the Noragric Blog.