Gravminnene fortsetter å velte til fare for folk som ferdes på gravplassen

Sauer fikk skylda da mer enn 20 gravminner veltet på en kirkegård i Vesterålen. Telehiv dukker stadig opp som syndebukk når hundrevis av gravminner hver vår går over ende. Andre steder gjør dårlig egnede grunnforhold det vanskelig for gravminnene å holde seg oppreist.

Og noen ganger går det galt – fullstendig galt. I 2002 mistet en fireåring livet da hun fikk et 100 kilo tungt gravminne over seg på en gravplass i Stjørdal. Steinen var ikke boltet fast som den skulle, og betonglimet hadde løsnet. En ny dødsulykke fant sted på en kirkegård i Sverige i 2011, og tragedien var igjen et faktum i Danmark noen år senere.

Likevel er det fortsatt et stort antall gravminner som ikke er godt nok sikret i Norge.

I et prosjekt ledet at Norges miljø- og biovitenskapelige universitet har forskerne undersøkt hva som gjør at gravminnene velter og hvordan sikringen organiseres i praksis. De har også sett på hvilke monteringsmetoder som best holder gravminnene oppreist. Rapporten munner ut i ferske anbefalinger om gravminnesikring i Norge.

Bør tåle menneskelig vekt
På gravplassene er det for eksempel ikke et sjeldent syn å se at noen lener seg på gravstøtten når graven skal stelles.

- Det skal ikke være forbundet med fare å støtte seg på denne måten, men i dag kan det faktisk være det, sier NMBU-forsker og landskapsarkitekt Kirsten Lunde.

Forskerne mener at det bør være et krav om at gravminnet skal tåle den menneskelige vekten i en slik situasjon, som beregnes å være på minst 35-45 kilo.

- Et tilsvarende vektkrav bør inngå i den nasjonale gravferdforskriften, understreker Lunde.

Anbefalingene baserer seg på forsøk som ble gjort på NMBU over tre år. Resultatene viste at gravminner som er festet med jordspyd eller lange bolter ned i grunnen, tålte langt større krefter før de ble ustabile og veltet. Det at fundamentet ligger dypt i bakken viste seg også å ha god virkning.

Hvem sitt ansvar er det egentlig?

Det er ikke forvalteren av gravplassen, som regel Den norske kirke, som har ansvar for at gravminner står som de skal. Det er festers, altså gravminnets eier som må stå inne for at gravminnet ikke er til forfall, sjenanse eller fare for dem som ferdes på gravplassen.

Hvert år brukes det store ressurser for å rette opp gravminnene. Det koster penger for privatpersoner som ofte ikke en gang er klar over at dette er deres ansvar. Men det er også en årlig ekstrajobb for dem som jobber på gravplassen. Disse registrerer skjeve gravminner og varsler fester. Samtidig oppstår et paradoks hvor firmaene som i første omgang monterer gravminnene, kan tjene penger på at de velter. Det er nemlig de samme firmaene som får jobben når minner skal rettes opp igjen.

Dagens lovverk åpner for skjønn
I dagens forskrift står det at forvalter kan gi skjerpende, lokale krav til sikring av gravminner. Den bestemmelsen er der fordi lokale forhold, som helning, leire, myrjord og andre grunnforhold gjør det nødvendig med ekstra sikring.

Nettopp bestemmelser rundt fundament og lengde på bolter er eksempler på lokale krav som kan innføres. Men få benytter seg av denne muligheten. Det viser seg at ni av ti forvaltere ikke har fastsatt skjerpende krav til sikring i lokale vedtekter.

- Problemet er at det er umulig for den lokale gravplassforvaltningen å utføre dette skjønnet fordi det krever en viss kompetanse. Det som skjer i praksis er at gravplassforvaltningene stoler på firmaene som monterer gravminnene, ofte uten at noen kontrollerer om metodene faktisk er gode nok for den aktuelle gravplassen.

I Norge fungerer det som regel slik at festeren gir oppdraget om å søke tillatelse til å sette opp gravminnet til en gravminnemontør. Det er lokal gravplassforvalter som mottar søknaden. Sistnevnte sier ofte ja – og noen ganger kan det gå på autopilot, fordi montøren og gravplassforvalter kjenner hverandre godt.

- Systemet slik det er i dag er veldig basert på tillit. Det går litt for langt av og til, sier Lunde.

Mangler bevissthet om problemet
Åse Skrøvset er nasjonal gravplassrådgiver som blant annet gir råd ovenfor departement og forvaltningene av norske gravplasser. Hun gjennomførte en rekke dybdeintervjuer i forbindelse med prosjektet.

- Det kommer fram at ikke alle forvalterne er like bevisst problemet. Noen ser det kun som et privat ansvar, og anerkjenner ikke at de selv har et overordnet ansvar for sikkerheten for besøkende og ansatte. Men det finnes helt klart gode rutiner en god del steder som sikrer at dagens krav blir oppretthold, men det er veldig variabelt.

Skrøvset frykter at forvaltningene vil møte de nye anbefalingene med skepsis fordi det kan føre til merarbeid. Hun understreker derfor at eventuelle nye krav må innføres på en slik måte at det blir håndterbart for gravplassforvaltningene.

- Jeg tror også at det er viktig at vi ser positivt på dette – det handler om å forebygge ulykker. Samtidig spiller estetikken en rolle. Gravplassene skal fremstå med orden og verdighet.

Ny lovgivning har gitt gode resultater i Sverige
Etter dødsulykken i 2011 innførte svenskene skjerpede krav i lovverket. Det har ført til at gjenoppreisning av veltete gravminner nesten ikke lenger er nødvendig i nabolandet vårt. Nettopp krav til vekt, fundament og bolter har vært sentrale i lovendringen.

I Sverige må leverandørene gjennom tester i laboratorier tilsvarende norske SINTEF for å dokumentere at monteringsmetodene holder mål. Det finnes to laboratorier i Sverige som gjør slike tester – for at gravminnene skal stå oppreist på alle underlag.

- For oss som har vært involvert i prosjektet, virker det innlysende at Norge bør bygge på den praksisen svenskene har innført, og som har vist så gode resultater, sier Lunde.

Artikkelen er også publisert på forskning.no og i Nationen