Hvem tør stoppe regnvannet?

  • En skikkelig regn- og haggelbyge skyller over Storo og Oslo en varm sommerdag i juli, og skaper masse overvann på ville veier.

    Du bør tenke på ansvarsforsikringen din før du hjelper til med å temme regnvannet, mener kronikkforfatterne

    Foto
    Morten Ellingsen

Hvem er egentlig ansvarlig for skader som oppstår etter ekstremnedbør? Det har ikke myndighetene klart å gi et godt svar på, skriver dosent i juridiske fag Steinar Taubøll ved NMBU og juridisk rådgiver Elin Riise i Norsk Vann og medlem av overvannsutvalget i denne kronikken.

 

Hvem tør stoppe regnvannet?

Etter hvert skybrudd følger regnvannet den letteste veien mot havet, og ruten kan fort gå gjennom hager og ned i kjellere. For å unngå skader har vi i lange tider laget taknedløp, grøfter, sluk og rør, som har styrt overvannet dit det ikke gjør skade. Noen ganger ledes det ned i et sluk til avløpsnettet, andre ganger til bekken via en stikkrenne under veien.

Som regel er disse tiltakene til god hjelp. Men hva hvis neste regnskyll er større enn noen hadde trodd, og overvannet renner på feil sted og gjør skade? Hvem må da betale for skadene?

Vannskader dekkes ofte av forsikring, slik at huseierne får dekket utgiftene sine. Forsikringsselskapet kan deretter rette kravet mot eieren av overvannsanlegget som ikke klarte å styre vannet trygt videre. Det er på dette punktet dagens regler fungerer dårlig. Vi har nemlig to typer ansvar, og det aller strengeste hviler på den som eier et rør, en grøft eller noe annet som skal lede overvannet fram.

Det vanligste erstatningsgrunnlaget i norsk rett er skyldansvaret for den som har vært uaktsom. Har man handlet slik som andre normale mennesker ville gjort i samme situasjon, er man skyldfri.

Men lovgiverne har laget en tøffere regel for noen grupper: Det objektive ansvaret, som kom i bruk for drøyt 100 år siden. Tanken var at de som eide farlige virksomheter, skulle være erstatningsansvarlige uten hensyn til skyld. Dette skulle oppfordre eierne til å gjøre virksomheten sikrere.

Det er kanskje ikke så rart at lovgiverne påla dem som eide avløpsanlegg det strengeste ansvaret, siden kloakkvann i verste fall kan ta liv hvis det kommer på avveie. Det framstår derimot som ulogisk at det strenge ansvaret etter forurensningsloven § 24a også skal gjelde for grøfter, rør og andre anlegg som kun leder overvann. Men slik har det blitt.

I 1981 forandret Stortinget lovens definisjon, slik at det objektive ansvaret også omfattet anlegg som leder overvann.

I 2012 slo Høyesterett fast at det strenge eieransvaret også må gjelde for en veigrøft med ledninger, rister og kummer, selv om grøften verken førte kloakk eller var koblet til et renseanlegg (Fosen-dommen).

Eieren av et overvannsanlegg kan etter dette holdes ansvarlig for alle skader som skyldes at kapasiteten ikke strekker til eller vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. Med de skybruddene vi kan forvente i framtiden, blir det svært krevende å sikre at rør, grøfter og andre anlegg som skal lede regnvann bort fra bygninger, har tilstrekkelig kapasitet. Risikoen for skader er stor, og det er vanskelig å forutse hvem som kan bli rammet.

Det objektive ansvaret sørger for at forsikringsselskapene alltid kan snu sine krav mot anleggseieren, uansett hvor aktsom vedkommende har vært, og uansett om eieren er en kommune eller en privatperson.

I tråd med anbefalingene fra overvannsutvalget i NOU 2015:16, etablerer både kommuner, utbyggere og huseiere stadig flere anlegg for å håndtere overvann. Dette bidrar til lavere skaderisiko for samfunnet, men mange er ikke klar over det strenge ansvaret som følger med å eie et slikt anlegg. Den uheldige eieren av et overvannsanlegg med for liten kapasitet risikerer å måtte betale for skadene, selv om både planleggingen og driften av anlegget var av beste kvalitet.

Kommunene vil antakelig sørge for å ha en ekstra ansvarsforsikring, mens huseiere som har laget eget overvannsanlegg, eller er deleiere i et fellesanlegg, har kanskje ikke tenkt på dette i tide.

Både kommuner og huseiere kan velge å la vannet renne som det vil. Så lenge denne passiviteten ikke regnes som uaktsom, oppstår det ikke erstatningsansvar. De tøffe reglene rammer bare dem som prøver å forebygge skader ved å forsinke vannet eller lede det trygt videre, akkurat slik ekspertene anbefaler.

Overvannsutvalget var splittet i synet på erstatningsansvaret. Dessverre har myndighetene fortsatt ikke avklart dette spørsmålet, og det er ingen signaler om snarlige endringer. I mellomtiden gjelder det strenge eieransvaret, og det er mange som bør tenke på ansvarsforsikringen sin før de hjelper til med å temme regnvannet.

 

 

Kronikken ble først publisert i Kommunal Rapport 22. januar

Published 28. januar 2019 - 13:41 - Updated 28. januar 2019 - 14:12