Kronikk: Jobbfradraget er feil medisin til feil tid

Fredag 25. juni skriver Simen Markussen i en kronikk i Dagens Næringsliv om regjeringens forslag til jobbfradrag for unge. Forslaget er blitt begrunnet med at det skal både redusere utenforskapet, redusere ulikheten og gi mer arbeid. Fradraget skal gis til unge under 30 år som tjener under 530 000 kr, med gradvis utfasing. I kronikken argumenterer Markussen at for hvert av disse tre målene finnes det mer effektive virkemidler hver for seg enn et jobbfradrag.

Et fradrag vil gjøre arbeid mer attraktivt for personer som ikke står i jobb, en «deltakereffekt». Men for grupper som allerede er i arbeid, er incentivvirkningene mer kompliserte. For personer med inntekt i intervallet 97 000 til 141 000 kr forventes det at arbeidstilbudet øker, for inntekt mellom 141 000 og 300 000 forventes det uendret eller svakt svekket arbeidstilbud, og for personer med inntekt mellom 300 000 og 541 000 forventes det at arbeidstilbudet reduseres.

Den samlede effekten avhenger da av blandingsforholdet mellom disse fire mulige effektene. Men i land med lav inntektsulikhet er det relativ mange med inntekter nettopp i det intervallet hvor fradraget fases ut, slik at gruppen med negative effekter blir stor. Skal forslaget gi noen særlig økt sysselsetting, er vi derfor avhengig av at deltagereffekten er sterk.

Markussen skriver videre at arbeidsmarkedet for dem som sliter med å komme i jobb de siste årene har vært kjennetegnet med overskudd av arbeidskraft, ikke underskudd, blant annet på grunn av arbeidsinnvandring. Dette forsterkes ytterligere av koronakrisen.

Heller enn å tenke at sysselsettingen blant unge er for lav fordi mange velger å ikke jobbe, burde vi ha tiltak for å øke etterspørselen etter arbeidskraft, gjerne målrettet mot personer som står utenfor, for eksempel i form av lønnstilskudd eller lærlingetilskudd.

Les hele kronikken her.