Er det virkelig bedre å sende skatteregningen til lønnsmottagerne?

Alle som har drevet egen virksomhet, eller har ansvaret for en husholdning, vet at utgifter og inntekter må henge sammen. Sånn er det også for det spleiselaget vi alle deltar i, offentlig sektor.

Å finansiere offentlig sektor kommer i fremtiden til å bli vanskeligere. Utgiftene øker langt mer enn hva det er realistisk å tro at inntektene skal øke.

Legger vi regjeringens egne beregninger til grunn, kreves det enten at vi klarer å øke sysselsettingen dramatisk, at vi reduserer offentlig sektor eller at vi øker skattene voldsomt.

Sannsynligvis må vi gjøre litt av alt.

Det som gjør dette ekstra vanskelig, er at noen av disse hensynene spenner ben på hverandre. Det er mulig å øke skatteinntektene ved å heve de brede skattene, som inntektsskatt, arbeidsgiveravgift og moms. Men dette vil samtidig gjøre det mindre attraktivt å jobbe og redusere etterspørselen.

For hvert skritt vi tar frem – i form av økte skatteinntekter – må vi også ta et halvt skritt tilbake – fordi skattegrunnlaget reduseres.

Det å finne inntektskilder for det offentlige som ikke reduserer den økonomiske aktiviteten, er derfor helt avgjørende for å lykkes i å finansiere offentlig sektor i fremtiden.

Når man tvinges til å balansere inntekter og utgifter, må gode formål settes opp mot hverandre. Kanskje har man ikke råd til både nytt alpinutstyr og ny sykkel. Man tvinges til å velge.

På samme måte må vi velge mellom alskens gode formål når statsbudsjettet skal fastlegges. Dette gjelder selvfølgelig både på inntektssiden og utgiftssiden. Alle kan for eksempel ikke få store skatteletter uten at også utgiftene kuttes.

Det er derfor nedslående at tre av regjeringspartiene ikke engang kunne vente til utredningen kom med å avvise forslaget om grunnrenteskatt for havbruksnæringen, lagt frem i NOU 2019:18, ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe.

Kort fortalt er bakgrunnen som følger. Oppdrettsselskaper har fått en eksklusiv rett til å drive oppdrett i norske fjorder. Hvem som helst kan ikke bare starte opp med fiskeoppdrett. Du må først ha konsesjon, og konsesjoner finnes kun i et begrenset antall.

Med få unntak har selskapene fått denne retten helt gratis. De senere årene har retten vist seg å være svært verdifull. I fjor ble det solgt oppdrettsfisk for 67 milliarder kroner, og lønnsomheten er om lag tre ganger den i industrien.

Denne ekstraordinære lønnsomheten finner vi igjen i kraftnæringen og oljenæringen. Også disse to næringene høster av en eksklusiv rett til å benytte felles naturressurser. Og begge disse er pålagt ekstraordinære og til dels svært høye skatter. Dette har gitt høye inntekter, noe hver eneste nordmann (og finansminister) er svært lykkelig for.

Den foreslåtte grunnrenteskatten er en skatt på profitt. Tjener man ikke penger, betaler man derfor heller ikke grunnrenteskatt. Og er virksomheten lønnsom uten grunnrenteskatt, er den også lønnsom med en slik skatt, bare litt mindre lønnsom, siden man må dele av overskuddet.

Det kan virke som om det viktigste argumentet mot en slik grunnrenteskatt er at fiskeoppdretterne skal ta med seg utstyret og flytte virksomheten til utlandet, fordi lønnsomheten da ikke er god nok. I prinsippet kan argumentet ha noe for seg. Dersom grunnrenteskatten settes for høyt, la oss si 100 prosent, vil det ikke lenger være lønnsomt å drive her.

Men dette er ikke et prinsipielt argument mot grunnrenteskatt. Risikoen for utflytting er utelukkende et argument i diskusjonen om hvor stor skatten bør være. Utvalgets (flertalls-) vurdering er å legge seg på samme nivå som for vannkraft, om lag 40 prosent. Jeg er ikke stand til å vurdere om dette er riktig nivå, men tatt i betraktning den ekstraordinært høye avkastningen virker det ikke urimelig. Og om regjeringen mener det er for høyt eller lavt, kunne den jo bare justere forslaget.

Forslaget om grunnrenteskatt kunne gitt omtrent syv milliarder kroner i skatteinntekter per år. Siden gode formål faktisk må settes mot hverandre, innebærer dette at for hver krone vi velger å ikke ta inn i grunnrenteskatt, må noen andre betale regningen.

Hvorfor regjeringen mener det er bedre å skattlegge arbeidsinntekter, gründere og små og mellomstore bedrifter enn det er å skattlegge grunnrenten i fiskeoppdrettsbransjen, er for meg uforståelig.

Næringen selv er selvfølgelig imot forslaget. La oss gjøre følgende tankeeksperiment. Tenk deg at vi ikke hadde slik grunnrenteskatt på petroleumsnæringen. Hva ville oljeselskapene gjort om forslaget kom opp?

Jeg tror oljeselskapene ville sagt: «Vi bidrar allerede masse! Vi kan når som helst flytte ut! Med slik skatt blir det ingen innovasjon!»

Sannheten er at næringen fungerer utmerket også med skatten. Den er svært moderne, den flytter ikke ut, og skatten har gitt oss Oljefondet.