Arbeidsmarkedet er i bedring, og næringslivet roper varsko om mangel på kompetent arbeidskraft. Nå går også det polske arbeidsmarkedet på høygir, slik at import av fagarbeidere blir vanskeligere.

Det er derfor tid for å mobilisere vår egen arbeidskraftreserve.

Skal vi lykkes med det, tror jeg vi må tenke nytt om kravene til kompetanse. Her er et forslag til handlingsplan i tre punkter:

  • Vi må ta konsekvensen av at ikke alle kommer gjennom dagens videregående skole. Når én av fire ikke fullfører, og vi har forsøkt å forbedre det i 25 år uten særlig hell – litt bedring helt nylig, riktignok – er det på tide å tenke annerledes. Trolig må vi innse at skole ikke passer for alle og i stedet lage rene praksisløp som fører frem til en form for fagbrev, uten de samme kravene til skolefag.
  • Vi må unngå unødige kompetansekrav ved ansettelser. Krav til kompetanse må være strengt nødvendige og ikke brukes for å fremme etablerte arbeidstageres interesser eller heve yrkers status, slik at vi unngår å bygge en mur rundt arbeidslivet for dem som ikke har lykkes på skolen.
  • Det må bli lettere å komme inn i arbeidslivet med manglende kompetanse og heller lære underveis. Personer som ikke er altfor langt unna å oppfylle de nødvendige kompetansekravene, bør kunne ansettes med redusert lønn eller et lønnstilskudd, gis en rimelig mulighet til å oppfylle kravene underveis og rutinemessig ende opp i fast jobb dersom de lykkes. En slik «innstegsstilling» kan være svært egnet for personer med mer arbeidslyst enn skoleiver. Ved at kravene til skolegang reduseres til det strengt nødvendige, og samtidig knyttes helt konkret til en jobb man vil beholde om man lykkes, tror jeg motivasjonen for formell kompetanseheving kan styrkes også for dem som vanligvis ikke trives så godt på skolen.

Det er selvfølgelig svært mange årsaker til at man ufrivillig blir stående utenfor arbeidslivet. De to viktigste tror jeg er dårlig helse og manglende kompetanse. Overforenklet kan man møte begge utfordringer med to strategier: Vi kan «reparere», eller vi kan «inkludere». Både på helse- og kompetanseområdet har reparasjon vært hovedstrategien vi har fulgt så langt.

Den alternative strategien, inkludering, benyttes også, for personer med helseproblemer. Det tydeligste eksempelet er bruken av lønnstilskudd, der arbeidsgiver får et tilskudd fra Nav for å ansette personer med nedsatt arbeidsevne. Dette gjør det mulig å ansette personer som ellers ikke forsvarer produktivitetskravene som det høye lønnsnivået medfører.

I Sysselsettingsutvalgets første innstilling (NOU 2019:7) foreslås det at vi tar et stort skritt i retning av inkluderingsstrategien: Det skal bli lettere å kombinere trygd og arbeid på en slik måte at arbeidsgiver skal betale lønn kun for den arbeidsevnen arbeidstageren har, mens Nav betaler resten.

På kompetanseområdet er det foreløpig reparasjonsstrategien som råder. Målet med nær sagt alle tiltak er å få flere gjennom skolen eller på andre måter å heve kompetansen til dem som står utenfor.

Inkluderingstiltak møtes med stor skepsis.

I en situasjon der for få personer fullfører yrkesfaglig utdannelse, er mange opptatt av at vi må heve yrkesfagenes status. Økt status skal gjøre det lettere å rekruttere flere av dem som i stedet velger studieforberedende linjer. En alternativ strategi vil være å gjøre det lettere å oppnå yrkesfaglig kompetanse, slik at flere av de snaut 25 prosentene av elevene i videregående skole som ikke fullfører, kunne kommet gjennom. Men en slik strategi ville jo tvert imot kunne sies å svekke fagenes status – og møter da også mye motstand.

Akkurat det samme mønsteret ser vi innenfor fagskolene. Fremfor å åpne seg for stadig flere, er fagskolene – med fare for å generalisere – mest opptatt av at fagskolene skal likestilles med universitet og høyskoler. Det snakkes om yrkesfaglig bachelor og kanskje også master. En slik utvikling representerer en akademisering som kanskje vil øke statusen til dem som er innenfor, men garantert vil gjøre at de som sliter med akademisk skole, bare vil slite enda mer.

Dette er altså det motsatte av inkludering.

Argumenter om statusheving dukker ikke bare opp innenfor yrkesfagene. Også i lærerutdannelsen har dette vært en helt uttalt strategi. Resultatet er at man nå må ha karakteren fire eller bedre i matematikk for å undervise i for eksempel musikk.

En inkluderingsstrategi på kompetanseområdet vil ha sterke motstandere og få tilhengere. Svært mange interessenter representerer dem som er innenfor arbeidsmarkedet allerede. Skal vi lykkes i å få flere i jobb og færre på trygd, tror jeg like fullt det er nødvendig.