Saueraser i forskjellige miljø - utnyttelse av utmarksbeite på ulike skalaer i tid og rom
Sammendrag
Av Nicolai Hermann Jørgensen
I Norge slippes det omlag 2 millioner sau på utmarksbeite hver sommer og er det vanligste store beitedyret i de fleste norske fjellområder. Av den norske sauepopulasjonen tilhører ca. 80% den relativt nye, tunge rasen norsk kvit sau mens ca. 13% er spælsau, en noe lettere, korthalesau av nordisk type som går mer samlet i flokk enn norsk kvit sau. Sauene går på utmarksbeite under svært ulike miljøforhold: fra kyst til høgfjell og fra sør til nord. Likevel vet vi lite om hvordan miljøforholdene påvirker sauens beiteatferd, og hvordan ulike raser opptrer i ulike habitater. Vi vet også lite om beiteatferden på ulike skalaer i tid og rom. De komplekse beslutningene knyttet til beiting er hierarkiske, og dette må det tas hensyn til i studier av hvordan sau effektivt utnytter ressursgrunnlaget. Forståelse av beiteatferd på ulike skalanivå er avgjørende for å etablere kunnskap om hvordan sau utnytter beiteområder, og dermed for å kunne utvikle bærekraftig forvaltningsstrategier som er tilpasset beiteområder langs en multidimensjonal miljøgradient.
I studiet ble 51 søyer, av de to rasene nevnt over, utstyrt med GPSklaver; dyra ble somrene 2013 og 2014 sluppet i to ulike beiteområder med svært forskjellig beitekvalitet. De to beiteområder ble vegetasjonskartlagt og klassifisert med hensyn til deres kvalitet som sauebeite (Spekedalen, fattig beite, og Bratthøa, rikt beite). Klavene registrerte posisjon og aktivitet hver time. Jeg definerte flere tidsskalaer: fra hele beitesesongen og ned til hver time, videre tre romlige skalaer; 95, 50 og 20% utilization distribution (UD). De romlige skalaene, bortsett fra time-skalaen, ble estimert ved hjelp av en dynamisk Brownian Bridge Movement Model (dBBMM). Timeskala-UD'ene ble basert på dBBMM-variasjon hentet fra posisjoner ved to og to fortløpende tidspunkter. Vi beregnet andelen av tre beitekvalitetsklasser: "Mindre Godt", "Godt" og "Svært Godt", innen hver UD, for hver romlige skala.
Jeg var dermed i stand til, ved hjelp av generalisert lineær blanda modell, å estimere arealbruk ved ulike skalaer i tid og rom, uavhengig av aktivitet (artikkel I og II), og habitatbruk ved forskjellige skalaer i tid og rom og habitatvalg når sauene var aktive (artikkel III). Jeg brukte en ressursvalgfunksjonstilnærming (RSF) for estimering av habitatbruk.
Jeg fant at begge sauerasene hadde større sesongbaserte 95% UDområder i fattige Spekedalen sammenlignet med i rike Bratthøa, men denne forskjellen var ikke signifikant. På finere tidsskala ble det imidlertid funnet 95% UD forskjeller mellom de to studieområdene, Den høyere tettheten av saltstein i Bratthøa kan ha bidratt til dette, særlig på stor skala. Raseforskjeller ble funnet på alle temporære skala, med større arealbruk for spælsau enn norsk kvit sau, bortsett fra på den fineste temporale skalaen. Effekten av rase og miljø på arealbruken var sterkere ved 50% UD romlig skala sammenlignet med 95% UD, for alle tidsskalaer. Selv om de to rasene kan ha noe ulik arealbruk, fant jeg ingen forskjeller i bruk og valg av habitat av ulik beitekvalitet, hverken i tid eller rom. Jeg fant klare effekter av vegetasjonsklasse og studieområde på habitatbruk og -valg. Funnene mine viser at områdene med "Svært Godt" beite øker i betydning for sauen på finere skalaer, især i det fattige Spekedalen. Faktisk kan denne vegetasjonsklassen, med sin høye beitekvalitet og -kvantitet, være enda viktigere for sauens næringstilgang enn andel tid brukt tyder på. Mangelen på samspillseffekt på areal- og habitatbruk mellom miljø og rase antyder at de to saueraser responderer relativt likt på ulike beiteområdes kvalitet, ved ulike skalaer i tid og rom. Den store individuelle variasjon kan imidlertid ha overskygget disse effektene.
Jeg konkluderer at skala må tas hensyn til når man sammenligner beiteutnyttelse mellom beiteområder av forskjellige kvalitet og mellom ulike saueraser. Mine funn er derfor viktige for forvaltning av beiteressurser.