Koronapandemien har medført beslutninger med konsekvenser på alle nivåer, fra globale, til regionale, nasjonale, sektorielle, institusjonelle og individuelle. Mange kloke og etterpåkloke hoder er godt i gang med å kritisere de beslutningene som er gjort. For eksempel har Folkehelseinstituttet fått kritikk for å ha vært for skråsikre fra dag en, og Regjeringen har fått ganske massiv kritikk for stenging av skoler og barnehager. Kritikken vil sikkert fortsette til lenge etter at pandemien er over, og det er bra. Bare slik lærer vi.

Koronakrisen har satt en stopper for mye. Også 1. mai-togene. Og det i en tid hvor arbeidstakere, både i Norge og internasjonalt, ikke ville hatt noe problem med å fylle parolene.

I skrivende stund reflekteres det mye over liv, helse og økonomi. Den ekstreme situasjonen vi er inne i stimulerer til tankespill om hvilke mer langsiktige endringer koronakrisa vil kunne føre til.

Vi lever i en tid av uvisshet, og for å si det med den sveitsiske legen og forfatteren Paul Tournier: «Uvisshet er den mest pinefulle av alle påkjenninger». 

Vi står i en krevende og alvorlig situasjon. Hverdagen vår er brått endret. Tiltakene som regjeringen har satt inn for å møte pandemien er drastiske, men nødvendige. Takk for den positive innstillingen, tålmodigheten og fellesskapsånden dere har vist så langt i denne situasjonen.

Stortinget behandler for tiden saken om de selvforvaltende universitetene skal få fortsette å være nettopp det. Her er NMBUs høringsnotat i saken.

Sytten år har gått siden siste brede gjennomgang av lovverket som regulerer norske universiteter og høyskoler. Jeg håper så mange som mulig griper denne sjansen til å diskutere viktige aspekter ved det norske utdanningssystemet.

«Vi driver bærekraftig», hevder nærmest alle virksomheter. De pumper olje, driver flyselskap, seiler cruiseskip, produserer biler og så videre. Så hva innebærer det egentlig å være eller drive bærekraftig? Er det tilstrekkelig å referere til at virksomheten støtter opp om to eller tre av FNs vedtatte bærekraftsmål? Jeg mener ambisjonene bør være større enn som så.

Et godt arbeidsmiljø er ikke noe vi bare kan avtale oss fram til. Det er en øvelse uten slutt. Derfor har jeg igjen lyst til å minne om noe av det viktigste vi kan gjøre i arbeidslivet: Å være en god kollega.

På denne bloggen vil jeg skrive om tema jeg opplever som viktige for NMBU, for sektoren vår og for samfunnsutviklingen. Jeg vil starte med talen jeg holdt ved innsettelsen 27. august i går. Jeg er stolt over å få lov til å lede NMBU videre inn i framtida. Vi har mange viktige oppgaver foran oss. Og vi er et sterkt lag som tar fatt på dem sammen.