En høyrøstet utstilling om norsk landskapsarkitektur

  • Universitetsparken på NMBUs campus Ås er et av de største nyklassisistiske anlegg i Norge - Et mesterstykke, sier utstillngskurator Jenny B. Osuldsen.

    - Et mesterstykke, sier utstillingskurator Jenny B. Osuldsen om universitetsparken på NMBUs campus Ås, som er et av de største nyklassisistiske anlegg i Norge.

    Foto
    Annar Bjørgli

Som kurator for historiens første utstilling om landskapsarkitektur på Nasjonalmuseet ønsker Jenny B. Osuldsen å ta i bruk utestemmen. Gjennom pionerenes arbeider håper hun å vekke interesse for faget som har spilt en noe lavmælt rolle – fram til nå.

 

En høyrøstet utstilling om norsk landskapsarkitektur

– Vi har sagt at vi vil sprenge rammene for museet og være så høylytte som vi kan – og det er noe vi virkelig har prøvd å få til, sier NMBU–professoren og landskapsarkitekt i det verdenskjente arkitektkontoret Snøhetta.

Ønsket om endelig å være høylytt er noe av bakgrunnen for utstillingens tittel: UTESTEMME.

– Vi er ute, vi jobber ute og landskapsarkitekturen er ute. Samtidig har ikke landskapsarkitekten hatt for vane å skrike så veldig høyt – eller å ta i bruk utestemmen. Tendensen har heller vært litt mere å stå med lua i hånda. Jeg mener vi må bli bedre på å formidle det vi driver med. Denne utstillingen er et forsøk på å få til nettopp det.

Med naturen som designmateriale
I utstillingen UTESTEMME presenteres arbeidene til fagets norske pionerer fra perioden fra 1900 - 1960. Den kretser i hovedsak rundt fem tema: hagen, kolonihagen, grønne lunger, institusjonsparken og landskap ved livets slutt (gravlunder).

– Det handler om hverdagslandskapet som vi omgir oss med hele tiden, men som mange ikke tenker på at er planlagt og formgitt av noen, og forvaltet og vedlikeholdt i ettertid.

– Med en utstilling i landskapsarkitektur er det naturlig å vise deler av utstillingen ute, og det vil være spennende å se hvordan den varierer med årstidene, sier kurator Jenny B. Osuldsen.

– Med en utstilling i landskapsarkitektur er det naturlig å vise deler av utstillingen ute, og det vil være spennende å se hvordan den varierer med årstidene, sier kurator Jenny B. Osuldsen.

Foto
Tove Rømo Grande

Bakgrunnen er en 100 år lang tradisjon som startet med etableringen av Europas første utdanning i landskapsarkitektur på Ås i 1919. I arkivet for norsk landskapsarkitektur, som drives av NMBU-professor Annegreth Dietze–Schirdewahn, forvaltes den, for de fleste, ukjente historien. Herfra har Osuldsen, i samarbeid med Schirdewahn og professor Karsten Jørgensen, hentet fram kart, planer og fotografier fra pionerårene.

– Vi har en fantastisk skatt med arkivet på NMBU. Men hvem har egentlig sett noe fra arkivet? Hvorfor ble det en utdannelse? Hvorfor utdanna vi landskapsarkitekter her helt oppe på Nordpolen? Hva var det de jobba med? Dette er noe av det vi vil belyse med denne utstillingen, og se hva betyr i dag.

En 100 år lang grønn kampanje
Før modernismens store brudd, rundt 20–30–tallet, var hager noe som tilhørte borgerskapet. Men med en stadig økende befolkningsvekst i byene ble det behov for å gjøre grøntområder til allemannseie. Etterspørselen for boligbygging var enorm og utviklingen presset fram en mer gjennomtenkt bruk av arealer. Det ble gjort store grep med såkalt blå–grønn struktur – hvor blått representerer vann, og grønt natur – et begrep som dukker regelmessig opp i dagens diskusjoner om bærekraftig byutvikling.

I Norge er det spådd mer styrtregn i årene som kommer - og dermed større flomfare i byene. Regnbed testes i landskapslaben på campus Ås som et tiltak for å fordrøye store mengder vann.

I Norge er det spådd mer styrtregn i årene som kommer - og dermed større flomfare i byene. Regnbed testes i landskapslaben på campus Ås som et tiltak for å fordrøye store mengder vann.

Foto
Håkon Sparre / NMBU

Ifølge Osuldsen har de blågrønne løsningene som i dag trekkes fram for å forberede by og land på klimaendringer, og for å løse miljøutfordringene, vært grunnlaget for landskapsarkitekturen.

– De grønne verdiene og miljøtankegangen som i dag preger fagmiljøet på NMBU satte også de første landskapsarkitektene høyt, forteller hun.

At det allerede var et hagebruksprogram på det som da het Norges Landbrukshøyskole er noe av grunnen til at utdanningen ble lagt til Ås, ifølge historikerne. Med hagebruk som utgangspunkt preget grønn tankegang – og kjærligheten til naturen – det fremvoksende fagmiljøet med norske landskapsarkitekter. Derfor legger utstillingen vekt på det grønne grunnlaget i faget – som hagen, parken og naturlandskapet – mer enn de harde, urbane plassene.

 –  Det blir supertydelig med denne utstillingen at blågrønne løsninger og tanken om det grønne skiftet ikke er noe nytt, bortsett fra at samfunnet er blitt litt mer utålmodig enn før. Alt skal se så veldig ferdig ut med en gang. Men UTESEMME er en påminnelse om at det tar tid å bygge med grønt, og at det grønne skiftet har pågått i det stille i mange, mange år allerede – det er en 100 år lang grønn kampanje.

Hvordan ser 100 år gamle parker ut i dag?
Tidsperspektivet er en naturlig del av landskapsarkitekturen. Vegetasjonen vokser og varierer med årstidene, og bruker tid på å sette seg og danne rom. 

– Noen ganger vil vi ikke vise hvordan prosjektet er fra dag én. Det må selvfølgelig funke, men utviklingen og hvordan det faktisk skal være ser man over tid. Enda mer gøy å se på prosjekter som ble planlagt tidlig på 20–, 30–, 40–, 50– og 60–tallet, som allerede nå er minst 60 år gamle, og opp til 100 år. Hvordan ser disse ut i dag?

Tjøtta internasjonale krigskirkegård (til venstre), og den  sovjetiske kirkegården (til høyre), slik den så ut i 2018. Begge ble utformet av Karen Reistad i 1953 og er blant prosjektene som presenteres på utstillingen "Utestemme" på Nasjonalmuseet - Arkitektur.

Tjøtta internasjonale krigskirkegård (til venstre), og den sovjetiske kirkegården (til høyre), slik den så ut i 2018. Begge ble utformet av Karen Reistad i 1953 og er blant prosjektene som presenteres på utstillingen "Utestemme" på Nasjonalmuseet - Arkitektur.

Foto
Annar Bjørgli

– Omgivelser påvirker oss. Det kan faktisk være interessant å komme innom utstillingen flere ganger i løpet av perioden den står. Ettersom en del av utstillingen står ute vil den forandre seg i forhold til årstidene, og den vil oppleves annerledes på vinteren, våren og sommeren.

Nyklassisismens mesterstykke
Olav L. Moen, en av pionerene som omtales i utstillingen, er et kjent navn for de fleste landskapsarkitekter, men blant få andre. Han var aller høyeste grad med på å bygge opp utdanningen på Ås, og var den første læreren og professoren i faget. Han hadde svært mye kontakt med sine nordiske og europeiske kolleger, var ofte ute og reiste, og tok med seg mye lærdom og inspirasjon hjem.

Moen står bak prosjektet som Osuldsen omtaler som «nyklassisismens mesterstykke»: universitetsparken på NMBU.

Skolen hadde vært på Ås siden 1859, og nye bygninger kom stadig til. Moen klarte, ifølge Osuldsen, å lage en parkplan som binder sammen det hele og ser ut som den alltid har vært der.

– I arbeidet med parken jobbet han mye med siktakser, visuelle linjer, proporsjoner og symmetri. Han hadde en utpreget geometrisk tankegang og brukte arkitektoniske verktøy til å lage rom i parken og en helhetlig komposisjon. Det er parkplanen i seg selv som binder universitetet sammen og gjør det til en campus, sier Osuldsen.

– For alle oss som har vært heldige å ha studert på Ås, og alle oss som jobber der, vet vi at dette uten tvil er Norges fineste campus.

Staudehagen i universitetsparken på Ås slik den ble tegnet av Olav L. Moen i 1927.

Staudehagen i universitetsparken på Ås slik den ble tegnet av Olav L. Moen i 1927.

Foto
Annegreth Dietze-Schirdewahn / Historisk arkiv for norsk landskapsarkiektur
Staudehagen i universitetsparken på Ås slik den så ut sommeren 2018.

Staudehagen i universitetsparken på Ås slik den så ut sommeren 2018.

Foto
Annar Bjørgli

 

Published 29. januar 2019 - 14:25 - Updated 12. February 2019 - 10:08