Humanitær politikk og praksis i et klima i endring

  • A farmer on the outskirts of Lilongwe, Malawi prepares a field for planting.
    Foto
    Stephen Morrison/Ausaid/Wikimedia Commons

Vi må tenke nytt for å kunne knytte kortsiktig humanitære kriser med langsiktig bærekraftig tilpasning til klimaendringer.

Humanitær politikk og praksis i et klima i endring

Klimaendringene forventes å føre til en økning i ekstreme hendelser som tørke, flom og sykloner. Tradisjonell humanitær bistand fokuserer først og fremst på kortsiktig bistand i kjølvannet av katastrofer. Men denne tilnærmingen løser verken de underliggende årsakene til sårbarhet eller støtter tilpasning til et klima i endring.

Hva skal til for å få en tettere tilknytning mellom utforming av politikk rettet mot klimaendringer og humanitært arbeid i kriser? Forskningen viser til følgende viktige funn:

  • Sårbarhet er kompleks, dynamisk og spesifikk for hver situasjon, og kan variere sterkt mellom individer selv innenfor samme landsby. Dette krever at humanitært arbeid er basert på en god forståelse av miljømessige, sosiale og politiske faktorer som former sårbarhet.
  • Det er viktig å redusere disse underliggende årsakene til sårbarhet - inkludert konflikt, økonomiske ulikheter og tilgang til land i tillegg til klimatiske faktorer – for å få til langsiktig bærekraftig tilpasning. Dette betyr at humanitært arbeid i større grad må forstås som en del av lokale utviklingsprosesser i et område, og en slik forståelse må gjenspeiles hvordan humanitær bistand utformes.
  • Ujevne maktrelasjoner er en spesielt viktig driver av sårbarhet på lokalt nivå. Humanitær bistand blir både påvirket av – og påvirker – slike maktrelasjoner. Fordi enhver bistand alltid vil påvirke den lokale konteksten er slike tiltak aldri er nøytrale.
  • Dårlig utformet humanitære tiltak kan forsterke lokale ulikheter og sårbarhet. Også humanitære programmer som primært er konstruert for å svare på akutte humanitære behov, må ta langsiktige sårbarhetsmønstre i betraktning.
  • Beredskap og planlegging er nøkkelen for å unngå langvarige kriser og sikre tidlig respons. Investering i kriseforebygging og beredskap lønner seg. Kunnskap om lokal sårbarhet før kriser inntreffer, kjøper tid og er nøkkelen til gode humanitære responstiltak.
  • Det er flere inngangsporter for langsiktig reduksjon av sårbarhet gjennom humanitært arbeid: humanitære organisasjoner jobber direkte med sårbare befolkninger og ofte stor forståelse av lokale kontekster. I økende grad kobler også humanitære organisasjoner kortsiktig med mer langsiktig bistand. Likevel hemmes langsiktig arbeid av hvordan humanitært arbeid er finansiert og organisert.

Disse konklusjonene bygger på studie av ulike humanitære tiltak og prosjekteri syv land i Afrika og Asia, inkludert Etiopia, Kenya, Malawi, Zambia, Nepal, Bangladesh og Pakistan.

Prosjektet har blitt gjennomført med samarbeidspartnere i Norsk Røde Kors, Utviklingsfondet, Røde Kors Klima Centre (Nederland), Mekelle University (Etiopia), COMSATS Institute of Information Technology (Pakistan) og institutt for utviklingsstudier i Brighton (Storbritannia).

1. og 2. desembe ble det holdt en konferanse om temaet på Felix konferansesenter i Oslo

 

 

 

 

Published 2. desember 2016 - 11:06 - Updated 23. mai 2017 - 19:10