En geit i forskningens tjeneste

Dyrene vil hele tiden prøve å tilpasse seg det miljøet de lever i.  Men fordi det er konkurranse om liggeplass, vannpunkt og tilgang til mat, blir dyrene stresset og fryktsomme.

– Responsen på frykten kan vises enten ved at de trenger seg frem eller ved at de trekker seg unna, alt etter hvilken strategi som lønner seg, sier professor Inger Lise Andersen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Uansett atferd krever dyrene mer stell fordi de både urinerer og gjør fra seg mer enn vanlig, beveger seg mer i bingen og er vanskeligere å håndtere. Det blir rett og slett mer arbeid for bonden.

Andersen har vært leder for et forskningsprosjekt som undersøkte hvordan dyrevelferden blir påvirket av miljøet før og etter fødsel.

Bli med inn i geitefjøset og få et innblikk i et nitid forskningsarbeid for å kartlegge dyrevelferden.


Melkebøtte til begjær

Scenen med sceneteppene er gjort klar til en ganske avansert form for problemløsningstest. Stillheten og lukten av geit er til å ta og føle på idet første kje ankommer småsprellende. NMBU-forsker Judit Bánfiné Vas holder henne på fanget og vender hodet hennes mot målet. Det er rødt og har «fingre»: melkebøtta.

Lite vet det lille kjeet om at det hun gjør når hun slippes ned på gulvet vil være med på å lage grunnlag for anbefalinger om hvordan drektige geiter skal ha det rundt om i Europa.

Lite vet det lille kjeet om at det hun gjør når hun slippes ned på gulvet vil være med på å lage grunnlag for anbefalinger om hvordan drektige geiter skal ha det rundt om i Europa.

Foto
Janne Karin Brodin

Scenen er hentet fra den delen av EU-prosjekt som har som målsetting å undersøke hvilken betydning det sosiale miljøet under drektighet og dagene etter fødsel har for mora og for overlevelse og utvikling av avkommet.

Scenen er hentet fra den delen av EU-prosjekt som har som målsetting å undersøke hvilken betydning det sosiale miljøet under drektighet og dagene etter fødsel har for mora og for overlevelse og utvikling av avkommet.

Foto
Janne Karin Brodin

Da mødrene til disse kjeene gikk drektige, sto de gruppert i binger med tre forskjellig størrelse på gulvplassen. En, to og tre kvadratmeter per dyr. Varierende dyretetthet heter det på fagspråket.

Hvor ble det av bøtta?

Hver dag bruker Vas og stipendiat Rachel Chojnacki en halv time på å rigge til testrommet. I alt skal 54 kje prøve seg i seks ulike tester. Dagene i fjøset blir mange og lange.

Forsker Judit Bánfiné Vas til venstre og stipendiat Rachel Chojnacki til høyre. Godt samarbeid og sansen for detaljplanlegging er nødvendige egenskaper for å gjennomføre alle testene.

Forsker Judit Bánfiné Vas til venstre og stipendiat Rachel Chojnacki til høyre. Godt samarbeid og sansen for detaljplanlegging er nødvendige egenskaper for å gjennomføre alle testene.

Foto
Janne Karin Brodin

– Alle kjeene i testen har vært samlet i rommet hvor testen gjennomføres, og de har drukket melk av røde melkebøtter. Så langt er alt kjent og trygt, forteller Chojnacki.

Bøtta er montert på en line, og på signal fra Vas begynner Chojnacki å trekke i linen med bøtta. I det Vas slipper kjeet ned på gulvet forsvinner melkebøtta bak ett av forhengene og ut av syne.

– Vi valgte å bruke denne testen fordi den er brukt i mange andre studier, og vi ville gjøre det samme, bare tilpasset for geit. Kjeet blir utfordret til å vise interesse for og skjønne hvor det ble av melkebøtta, forteller Chojnacki.

Forskerne lurer på om mødre som har hatt minst gulvplass i drektighetstiden, får avkom som kommer dårligere ut i testen. Grunnen er at liten plass fører til økt stress hos mora.

Testen har flere nivå av utfordringer, fra det letteste hvor bøtta enten går til høyre eller venstre i det kjeet fortsatt ser bøtta i det det slippes ned på gulvet. Neste trinn er at bøtta forsvinner bak forhenget og ut av syne før kjeet slippes. I de neste trinnene forsvinner først bøtta bak en plate for så å forsvinne sammen med platen bak forhenget.

Testen har flere nivå av utfordringer, fra det letteste hvor bøtta enten går til høyre eller venstre i det kjeet fortsatt ser bøtta i det det slippes ned på gulvet. Neste trinn er at bøtta forsvinner bak forhenget og ut av syne før kjeet slippes. I de neste trinnene forsvinner først bøtta bak en plate for så å forsvinne sammen med platen bak forhenget.

Foto
Rachel Chojnacki

I tillegg til ulike grader av utfordringer kategoriserer forskerne dyrene etter hvordan de reagerer. Og kjeene gjør forskjellige valg. Det kan være alt fra ikke å vise noen interesse i det hele tatt eller velge det samme som forrige gang selv om bøtta forsvinner til den andre siden, til å skjønne hvor det ble av bøtta og spring etter, også når den blir gjemt bak platen.


Må ha med kameraten

Kjekameraten i naboburet er helt nødvendig for å få gjennomført testene.  Uten en følelse av at flokken er til stede ville det bare blitt hyling. De to kjenner hverandre, de har gått sammen i bingen og forbinder situasjonen i rommet med noe positivt.

Judit Bánfiné Vas lar testkjeet få se og hilse på kameraten til høyre før testen starter.

Judit Bánfiné Vas lar testkjeet få se og hilse på kameraten til høyre før testen starter.

Foto
Janne Karin Brodin

– Geiter er veldig opptatt av at flokken er til stede hele tiden. Det øyeblikket vi tar dem vekk fra flokken, mora eller kompisen, kan de få et fryktnivå som gjør at de ikke er i stand til å løse utfordringer. Da kunne resultatene av testen bli påvirket av frykt for situasjonen, forteller Chojnacki.

Mange timer med video

Hver eneste test fanges opp på video. Forskerne fører lister for å holde rede på hvem om har vært gjennom hva. I ren Hollywood-stil holdes en lapp opp foran kamera med informasjon som hvem og hva som testes i neste scene. Veldig mange minutter med videoopptak skal etter hvert analyseres.

Kjeet i hendene til Judit Bánfiné Vas har inntil ti tidsbegrensede forsøk på å skjønne hvor det blir av bøtta.

Kjeet i hendene til Judit Bánfiné Vas har inntil ti tidsbegrensede forsøk på å skjønne hvor det blir av bøtta.

Foto
Janne Karin Brodin

Må følge med for å overleve

Dyr som overlever ved å unngå rovdyr, har utviklet evnen til å orientere seg raskt for å unnslippe.

– De fleste husdyr ville nok klart noen nivåer i testen, i hvert fall gris og geit. De er jo veldig nysgjerrige, og da har de lett for å løse slike oppgaver, forteller Chojnacki.

Riktignok er det få dyr som vil klare de vanskeligste nivåene, fordi det krever en evne til problemløsning som ikke engang en toåring har utviklet.

Kjeet i hendene til Judit Bánfiné Vas har inntil ti tidsbegrensede forsøk på å skjønne hvor det blir av bøtta.

Kjeet i hendene til Judit Bánfiné Vas har inntil ti tidsbegrensede forsøk på å skjønne hvor det blir av bøtta.

Foto
Janne Karin Brodin

Økt interesse for dyrevelferd

Interessen for dyrevelferd er på vei opp i Europa, i hvert fall politisk.  EU vedtar stadig nye direktiver, og det får selvsagt konsekvenser for dyr og bønder.

Høner skal ikke lenger stå i små bur og purker skal ikke lenger stå bundet eller stå inngjerdet i et hjørne av bingen. Det blir atferdsforskerne som må finne frem til vitenskapelig baserte løsningsforslag til dyrevelferdsspørsmål.

Vitenskapen gir de beste løsningene

For å få fortgang i arbeidet med dyrevelferd har EU trappet opp bevilgningene i de siste rammeprogrammene, hvor velferden for hvert enkelt dyreslag blir satt under lupen.  Resultatene vil danne grunnlag for anbefalinger til regelverk om husdyrholdet i EU.

Fordi det er viktig å få til en samordnet vurdering og oppfatning i Europa av hva som gir best dyrevelferd, var i alt ti land involvert i samarbeidet i prosjektet NMBU-forskerne er med på.

Det kan være lett å synse og prøve å gjøre tiltak for å tilpasse seg de nye reglene, men resultatene er ikke nødvendigvis det beste for dyrene.

– Det er avgjørende at tiltak for å øke dyrevelferden er basert på vitenskapelige resultater og ikke på synsing, sier professor Inger Lise Andersen.

Tester også atferd og hårlag

Testen med bøtta er ikke den eneste testen forskerne bruker for å finne ut av hvordan dyretettheten under drektigheten påvirker mor og avkom. Det å observere sosiale interaksjoner, det vil si hendelser mellom individene, er et sentralt begrep i en atferdsforskers vokabular og i forskningen.

Da mødrene gikk drektige ble de ukentlig observert for å se om dyretettheten påvirket atferden og hvordan de oppførte seg mot andre individer. Og det var tydelig forskjeller mellom gruppene.

– Det var store individuelle forskjeller mellom geitene, men det var også en klar økt aggresjon som følge av at dyrene hadde mindre plass, forteller Andersen.

For å undersøke stress hos mødrene over tid, ble pelsen barbert to steder på halsen ved starten av forsøket. Da forsøket var over, ble gjenveksten barbert og analysert for mengden av stresshormonet kortisol. Forskerne tok også blodprøver for å måle kortisolnivået.

– Blodprøvene gir bare svar på kortisolnivået der og da, mens hårprøvene forteller om stresset over tid, forteller Andersen.

Målingene viste ingen forskjell i kortisol mellom gruppene. Det ble riktignok funnet høyere nivå av kortisol hos hvite geiter enn geiter med flere farger, uten at det var en del av prosjektet.

Å bli alene er det verste som kan skje

Geitene ble også utsatt for en test på sosial atferd som gikk ut på å se hvor motivert kjeet var til å ta kontakt med andre kje for å søke trygghet. Under testen ble kjeet sluppet inn i en binge med et kjent og et ukjent kje i hvert sitt bur. Det ble også gjennomført en frykttest eller separasjonstest hvor kjeet ble satt alene inn i en tom binge.

Forskerne telte antall mekringer, som er navnet på den lyden geiter lager, og som er en tydelig indikator på frykt. De så også på hvor mye og hvordan kjeet beveget seg i bingen. Fluktforsøk ved å prøve å hoppe over bingekanten eller se etter veier ut, og motivasjonen til å ta kontakt med andre kje.    

Både den sosiale testen og frykttesen viste tydelig forskjell mellom gruppene. Alle kjeene viste frykt i separasjonstesten. Noen roet seg litt etter hver, mens hos andre eskalerte fryktatferden.

Kje av mødre fra gruppene med høy dyretetthet viste mer frykt basert på antall fluktforsøk, bevegelse i bingen, forsøk på å kalle på flokken gjennom mekring og antall ganger de søkte kontakt og trygget med andre kje.

Litt skuffende for NMBU-forskerne viste ikke testen med melkebøtta noen forskjell mellom gruppene. Denne testen målte nivå av evne til problemløsning, mens de andre testene målte hvilke mestringsstrategier dyret har.

– Kort oppsummert er det sosiale stresset som oppleves ved stor dyretetthet, en belastning for mordyret, men ikke verre enn at det ikke gir skadelige effekter på avkommet. Det er ikke så ille at det resulterer i økt dødelighet eller redusert tilvekst, sier Andersen.

Mulig feilkilde i bøttetesten

Selv om det ble lagt stor vekt på at alle kjeene skulle ha helt like forhold under testene var det én ting som kan ha påvirket resultatene i den første runden. Kjeene ble testet ved avvenning, seks uker gamle.

– Mor er mer enn bare melk. Det ligger mye læring i å være med mor. Det kan ha formet kjeene på en måte som ikke hadde skjedd om de ble avvendt rett etter fødsel, og det kan ha påvirket testene, forteller Andersen.

Alle kje som var med i bøttetesten måtte mestre å drikke av melkebøtta for å få være med. I runde to, året etter, ble kjeene tatt fra mora ved fødsel. De kjeene ble ekstremt kontaktsøkende, men det var vanskeligere å få dem til å drikke av melkebøtta.

Norge er ikke best

I Norge finnes det geitebesetninger som har mindre plass enn én kvadratmeter per dyr.

– Det er fordi vi ikke har forskrifter som bestemmer minste areal per dyr, slik som i EU. Norge har velferdsforskrifter for sau og geit, men den sier ikke annet enn at dyrene skal ha tilstrekkelig plass. I Norge er det bare økologisk drift som har arealkrav, og det er 1,5 kvadratmeter per dyr, sier Andersen.

Dyretettheten i EU er rundt 1–1,5 kvadratmeter per dyr. Ifølge Andersen har Mattilsynet som formål å utarbeide retningslinjer om arealkrav pr dyr i Norge.

 

Published 21. september 2015 - 9:01 - Updated 8. juli 2021 - 7:10